Legg gjerne igjen en kommentar i gjesteboka! / Please feel free to leave a comment in our guest book!

19.04.2012

Vår vår vår!!!

Endelig ble det barmark og lange lyse kvelder her i trøndelag også. Og med våren kommer retrieverklubbens jaktup i gang igjen. Vi gikk glipp av første post, men fikk heldigvis med oss post to. Frøken snupp imponerte meg stort med å opptre samlet og konsentrert i fotarbeidet, og ettersom dirigeringa foregikk på asfalt var det ikke mye som skulle til før 20 poeng satt i sikringsboksen! Fine lille hunden min. Hun kan jo det meste hvis bare alle forholdene ligger til rette, og kanskje hjalp det at jeg stilte med is i magen og null forventninger, vi har tross alt ikke jobbet med jaktøvelser siden i fjor sommer.

Noget oppmuntret av den fine prestasjonen på mandag kveld avtalte vi ei jaktøkt med Elisabeth og turbotollerne allerede onsdag formiddag. Med strålende sol i sørvendte skoghellinger var det perfekte forhold for tre firbente rødpelser, to hjulbeinte guttunger og der tilhørende unge mødre med retrieverjaktambisjoner. Artemis hadde da hatt 8 måneder treningsfri, så det var ikke greit å si akkurat hva vi trengte å trene på, men vi endte i alle fall opp med å legge ut et felt med bare tre dummier som hun skulle få søke opp fra 30-40 meters avstand i ganske tett skog. Mye som ventet var det mye sutring der hun satt bundet i utkanten mens vi tobeinte gikk opp feltet, mens Emil og Lynx var mer å anse som tålmodige, veldisiplinerte lys.

Om hun ikke er den mest samlede og passive hunden så er det allikevel noe eget ved å ha en voksen hund på trening. Hun lot seg koble fri ved sekken og holde ved fot frem til sendepunktet. Så underlig deilig å stole på at hun egentlig visste hvor hun hørte hjemme og hva jeg forventet av henne, selv om hun kanskje ikke har supermasse motor i arbeidet. I selve feltsket syntes jeg vel det var litt nervepirrende å ikke kunne se henne i arbeidet på grunn av den tette vegetasjonen, og særlig siden hun brukte god tid på å løse oppgaven, men det kom nå en dummy inn etter et minutts søk. Dummy nummer to brukte hun betraktelig mer tid på, søkte vidt og bredt, dypt og grunt og var borte vel og lenge... og da hun endelig kom inn var det ikke med dummy.

Det er vanskelig å bli irritert på frøken når hun endelig for første gang i livet har plukket 'vilt' helt frivillig, men  i mine øyne kunne det gjerne vært noe litt mer matnyttig og med mer kjøtt på beina enn en kritthvit, gammel reveskalle!   c",) 

Dessverre ble ikke arbeidet hennes mer å skryte av enn som så. Dummy nr to kom etter mye om og men inn, men nummer tre ville hun bare ikke finne. Istedet tilbød hun meg både kongler og pinner, eller forresten: pinnene ville hun helst beholde selv, men like fullt - dummyjakta var over for hennes del. Det var ikke mye annet å gjøre enn å sende inn 'redningshunden' aka. Emil. Artemis fikk seg en pause ved barnevognene mens Emil demonstrerte hvilket tempo en skikkelig arbeidshund skal holde. *sukk*  Lynx er heller ikke noen sinke i skogen og med en fantastisk selvdisiplin og oppmerksomhet på fører er det lett å bli imponert av den unge stjernen.

Vi tok en liten tenkepause med deilige solvarme kanelboller og litt kjøpgodis før vi igjen angrep feltarbeidet. Nå skulle Artemis få jobbe i et litt lettere felt, bare for å motivere henne til å forstå at når jeg sier 'finn de' så fins det faktisk dummyer der ute som hun kan lete opp. Jeg justerte forventningene til at hun skulle hente 3 av 8 dummyer og selv om det kanskje ikke var det mest effektive arbeidet jeg har sett, så kom hun da i mål.  Med det tok vi med oss vogner, hunder, dummier og solskinnet bort på et deilig jorde for å jobbe med stoppsignal.

Jeg blir kanskje litt flau når øvelsen jeg får anbefalt er nøyaktig den samme jeg ble introdusert for på jaktkurset på Fosen i fjor, men det er underlig hvor motiverende det er å faktisk få diskutere metodene med treningsvenner som har gjort seg sine hverdagserfaringer og ikke bare få det fortalt fra en instruktør man har i altfor kort tid. Jeg ser jo hvilken respons jeg har klart å få på 'sitt' i alle mulige tursituasjoner, så nå gjenstår bare å få preget inn fløytestopp på samme vis og gjerne med høy motivasjonsfaktor i form av gjemte leker og kasteleker. 

Tusen takk til Elisabeth, Snorre og de røde turbopelsene for hyggelig selskap. Vi gjentar det gjerne!

Springtime!

Artemis had a great day out on Monday at the retriever club gundog cup when she banked 20 out of 20 points on her 'blind retrieve' excercise. Maybe I'll enter her in another gundog trial i May, but first I need to see what she can remember from last year's training. We did an easter egg hunt a few weeks ago and as suspected she's not going as deep into the hunt field as I would like, so obviously she needs a few motivational training sessions.

At last a few days of life giving sunshine and the snow is finally almost completely gone. What better way to spend a day of maternity leave than gundog training with a fellow young mum. Thanks to Elisabeth for the pictures! The first hunt excercise I tested with Artemis brought two dummies and her first ever game retreival! If only it had been something more substantial and filling than a withered, old fox skull!  c",)

Well, if my old lady is a less than perfect gundog I had plenty of inspiration watching Elisabeth work her two brilliant dogs Emil and Lynx. I just love the speed, precision and joy her dogs display when they work (and secretly dream of what their speed wold accomplish on an agility course).

Looking forward to repeating our excursion soon and maybe we'll have even more friends join us next time c",)

12.02.2012

Kontaktfelttrening

Nå sitter jeg og klør meg i hodet og lurer fælt på hvor jeg har teoriene mine fra. Jeg mener å ha lest et innlegg av Susan Garrett om det å sørge for å belønne hundens riktige valg, selv når atferden ikke helt er den du er ute etter. Jeg husker veldig godt det hun skrev om at man har altfor lett for å trene lange kompliserte kombinasjoner der hunden kanskje feiler en  eller to ganger underveis, så kjører man samme kombinasjon igjen, hunden gjør feil nr 1 riktig, men får ingen belønning! Man bare kjører på videre for så å gå rett på feil nummer to... "for å lære må man feile" men så må jo hunden få belønning for å rette opp feilen når den faktisk gjør riktig - ikke møtes direkte av nye utfordringer som den igjen ikke kan takle...

En ting jeg er skikkelig fan av og som jeg synes er så bra med det Susan formidler, er det at vi må se hunden som et selvstendig vesen som faktisk gjør valg. Det vi kan gjøre for å trene hunden er å belønne de riktige valgene, og når hunden sliter med å finne de riktige valgene så må vi som hundetrener eliminere de gale alternativene (jmf: valpesikring av hus for en unghund som bare ikke klarer å motstå fristelsen av å ødelegge alt den kommer over av løsøre - eller ved å gå tilbake ett steg i baklengskjedingen for å minne hunden på hva som er målet) 

På søndagstreningene kommer vi stadig tilbake til felt-trening. Jeg føler at klubbtreningene fort blir for fokusert på å leke med lange baner istedet for å terpe på å bygge stødige ferdigheter. Vi fliser løs på fulle 18-hindersbaner med flere felthindere og vil klare den feilfritt, men så viser det seg igjen og igjen at hunden vår slett ikke  er stø på det å bli på feltet. I dag var ett av problemene vi diskuterte "Hunder som sniker seg ned mot feltet". Vi var for så vidt enige i at hunden faktisk ikke var hundre prosent sikker på hva som var kriteriet når den skulle ta felthinder. Du kunne se hunden med stor selvsikkerhet entre vippa, men så snart vippa hadde slått over var det tydelig at den ventet på signal fra fører på om den hadde kommet langt nok ned til å løses ut og få forlate. Dermed brukte hunden to-tre sekunder med alle fire labber på feltet før den sakte snek en og en framfot ut på bakken, mens den intenst stirret på handler, og handler på sin side forsøkte å påvirke fremoverbevegelse i hunden ved å selv snike seg små skritt framover. Så hvordan skal vi få hunden til å bevege seg selvsikkert i raskt tempo frem til endefeltet?

Jeg tenkte på to forskjellige løsninger:
Først foreslo jeg å faktisk fortelle hunden at "JA!!! To føtter i bakken er det jeg vil ha!" med stemmen (BRA eller lignende) uten å legge mer belønning i det. Formålet med dette skulle være å berømme hunden for å gjøre riktig valg til slutt uten å gi den full jekkpott. Den står jo tross alt på vippa, så ser du at den tenker: "er jeg langt nok fremme nå? -nei... enn nå da? -nei... hmmm... skal jeg sette én fot ned på bakken, blir det bra da? Når er du egentlig fornøyd da mor?!! Begge føttene da? Ikke det heller? Ja, skal jeg komme til deg sier du?" Og så har hunden gått av vippa uten at den har fått tilbakemelding om hva det egentlig  var mor så intenst prøvde å si med kroppen sin at hun ville se. Jeg mener da at det vil være konstruktivt å bruke stemmen til å berømme hunden f0r til slutt å ha valgt riktig atferd (den står jo 2av-2på på ett tidspunkt), den kunne jo tross alt ha valgt mange andre atferder. Hoppe helt av? Stoppe helt opp? Samtidig skal den ikke beLØNNES med leke/godbit/hva enn som måtte være belønning for denne hunden, det er skal jo være forbeholdt de gangene hunden tilbyr atferd som tilfredsstiller kriteriene bedre enn normalt. (Fart helt frem og en god, trygg stans før frisetting). Så ble det da diskusjon om hvorvidt slik ros vil være feilaktig belønning av halvgod atferd. Vel, her tenker jeg at det er bedre å lete etter ting å belønne istedet for å  lete etter grunner til å holde igjen belønning. Så det at hunden da på ett tidspunkt VELGER å prøve ut 2av2på er jo verdt en positiv respons. Så får man heller gå tilbake og prøve igjen for å se om hunden tok hintet. Får vi en hund som blir tryggere på hva det er mor ser etter og som vil gå raskere mot 2av-2på-konklusjonen neste gang? Tanken min om å berømme hunden for å ihvertfall velge riktig atferd selv om den ikke er perfekt, kommer vel fra Recallers-kurset til SG, der man ber om en atferd (innkalling) men får mindre enn utmerket respons fra hunden. 'Korreksjonen' i dette tilfellet skulle da være å rolig lede hunden seks skritt vekk fra det som opptar oppmerksomheten hans, gjeninnta utgangsposisjon og så rope igjen. Om hunden faktisk velger å komme før du roper eller når hunden da kommer så får du faktisk berømme hunden for å ha gjort riktig valg - den valgte å komme til deg uten å utforske omgivelsene på veien- men den får ingen belønning fordi det var ikke det som var FØRSTEvalget dens. Først i neste repetisjon vil du få mulighet til å faktisk beLØNNE hunden dersom den da gjør riktig valg.

Har vi ikke en god 2av2på så får vi uansett aldri belønnet god fart over hinderet!!! Så mitt andre forslag var da å gå tilbake til momenttrening med å bygge sikkerhet i 2av-2på-atferden og gradvis bygge verdi inn i det som er selve avslutningen av felthinderet. Først når hunden er 100% trygg på at "Det er kun når jeg står 2av-2på at matmor er villig til å løse meg ut og gi meg belønningen min" kan vi legge til steget foran som er passering av selve hinderet. Når hunden har stor forventning, til det som skjer når den endelig tilbyr 2av-2på, mener jeg den vil få det mer travelt med å komme frem til feltet hvor den får mulighet til å tilby dette - med andre ord klassisk baklengskjeding. Så får kombinasjonstrening i bane bli en videreutvikling først når feltene sitter spikret.

Så er jo spørsmålet: får nå jeg til dette selv - jeg som har så fine teorier. Vel, nei. Skal jeg være helt ærlig så ser det ut som frøkena mi fint forstår 2av2på (jamfør atferd på mønet i første løp i Moelv i år), men jeg sliter med å klare å teste henne ordentlig i treningssituasjonen. Når hun først vet at det fins en hindring (i dette tilfellet et tydelig kriterium) så krever det STOR innsats fra min side å klare å teste henne på dette. Når hun først inntar 2av2på så skal det utrolig mye til å lokke henne ut av det og så mye energi har jeg visst ikke, men så kommer vi til neste repetisjon der hun ikke tilbyr det og jeg har absolutt ingen belønning å holde tilbake fordi jeg ikke er forberedt. Til neste trening må jeg altså finne en super-duper-sinnsykt-uimotståelig fristelse for henne som kan viftes foran nesa hennes og som hun virkelig virkelig virkelig er villig til å jobbe hardt for å få. Eller alternativt må jeg løpe fra henne slik at jo lenger tid hun bruker på å tilby atferd, jo lenger unna havner belønningen hennes. Åh, hva skulle jeg ikke gitt for å ha en hundevant katt i bur til trening av frøken galskap... hehe...

Og så må jeg kanskje sørge for å gå av banen (holde igjen belønning) neste gang hun flyr av felt i konkurranse... *litt beskjemmet kremt*

In theory

Just sharing a few thoughts on why my club mates and I seem to struggle achieving the right speed in our dogs driving towards the contacts. They just climb the obstacle and then seem to sneak down the other side as if checking with their handler "is this far enough, is this far enough, how 'bout this? Am I down yet", and so we just never get that slamming 2on2off  offered, and then we never feel like rewarding our dogs on the contacts. Or even worse: we feel obliged to reward a less than perfect scaling of the obstacle just because the dog - in the end, after too many seconds of deliberation on the way down - finally actually offered 2on2off. I suppose I landed on the option of building value for the 2on2off behaviour and then testing the behaviour by adding distractions and upping the ante testing if Artemis chooses to stay 2on2off even if I put on an exciting show right in front of her nose. Only when she's going crazy with anticipation for what I'm going to offer as a reward/distraction I expect to get a nice drive down towards the contact and her 2on2off behaviour. Please feel free to comment or question my theory in my guest book. 

05.02.2012

Pangstart

Ja, det har vært stille her det siste halve året og det skal vel ikke kunne nektes for at en viss liten Sigbjørn har hindret litt aktivitet både for trening av Artemis og for blogginga mi. Og så skal det vel sies at det ikke har vært så mye å skrive om. Trettenstevnet i fjor ga meg masse gode erfaringer og jeg følte at vi var i god gang, men kom ikke hjem med noen nevneverdige resultater og etter det har det jo vært en annen hovedperson som har styrt dagene. Men nå var det endelig klart for sesongstart i norsk agility! Jeg "vred armen om" på mannen og fikk med han og guttungen på helgetur til Gudbrandsdalen og stevnet i Moelv. Kjempefin arena med stor kunstgresshall, flott dekke! og plass til to baner og alle deltakerne. Ikke var det for varmt heller.

Klok av skade fra fjorårets diettkatastrofe klarte vi i år å unngå ufin atferd i ringene, skjønt med 12 kalde grader utenfor hallen fristet det verken hjelper eller hund å gå skikkelige lufteturer, men vi berget på et vis.

Årets dommere kom fra Nederland, Norge og  Danmark og hadde designet kjempefine baner! Særlig likte jeg nederlenderens baner som ga god flyt, rom for høy fart og samtidig med morsomme utfordringer. I det første løpet var det jeg som havnet feil i forhold til hinderet etter mønet, dermed kom Artemis over feil vei. I løp nr 2 stolte jeg  blindt på at snuppa skulle ta slalomen helt selvstendig - slik vi har trent på - men det holdt ikke helt. Dessverre lot jeg henne fortsette uten å ta slalomen riktig (dustehandler!), neste gang skal vi ikke tillate slikt slurv! I tredje løp var det snuppa selv som mente å ha funnet en fin tunnellinngang, selv om hun mente jeg stod veldig rart i forhold til hennes veivalg :-P mens i fjerde løp ble jeg tatt på senga da hun ikke holdt stilling på felthinderet slik hun skal. Der kom jeg bakpå og dermed rakk jeg ikke holde henne unna feil tunnellinngang. (Her burde jeg strengt tatt også ha stoppet henne hvis jeg skal følge opp det jeg trener på ellers...)  Så kom det femte og siste løpet for helga - hopp klasse 2, på norsk bane. Her holdt det endelig til resultat - og så feilfritt davel! Jeg kunne nesten ikke tro det at frøken snupp ikke rev ett eneste hinder! På trening feller hun jo pinner så det står etter, men jeg antar at hun likte underlaget godt. På filmen ser jeg et par steder vi kunne hentet inn litt tid, vi kom 1 sekund etter napp-plassering, men det viktigste var følelsen av å ha fullført og brutt den evige forbannelsen som har ligget over oss siden vi kom tilbake fra England. Jeg syntes det fløt godt, Artemis holdt god fart og fulgte meg fint. Alt i alt en herlig avslutning på helga!

Så skal vi benytte sjansen til å trene selvstendige felt og slalom frem til neste stevne i Mosjøen i begynnelsen av mars.

Finally back in business!

OK so we might have neglected this blog for a while, but for understandable reasons. Sigbjørn joined our pack this autumn and even though he's a healthy, happy boy, he's still managed to turn our priorities upside down.

So after a seven month break just doing weekly training since November, we were finally going to another agility show! Such a grand feeling to run with a grown up dog with lots of passion for the course. She was focused and energetic, keeping her feet up and doing her contacts - at least the first time round  \o/  Too bad I was getting in her way sending her over the wrong side of a jump in the first course, and then in the second I really trusted her to finish her weaves independent of me. Shame on me for not insisting! But we still had a fun run. In the fourth course she actually snubbed my handling to go for the wrong tunnel entrance, but finally in the fifth and last run of the weekend it all came together and we finished in flying colours, although 1 second too slow to earn a point for advancement.

So I suppose we'll return to our weekly training to proof our contacts and the weaves. Hopefully we'll be on our best form for our next show scheduled for the beginning of May.

19.06.2011

Skuffende jaktdebut

Etter den siste tidens supre treninger var jeg optimistisk nok til å melde Artemis på prøve. I dag var alvorets time inne etter en heller dårlig natts søvn og en ukristelig tidlig start på dagen. Etter to timers reise var vi fremme i nydelig prøveterreng ved Tjønnstugu i Bjugn. Frøken fikk bruke en time eller tre i bilen for å finne roen mens jeg overvar eliteklassen. Kjempeinteressant og lærerikt bare det. Masse spennende dirigeringer, imponerende arbeid i walkup og et stoooort feltsøk, selv satt jeg der og tenkte "går det an?" "kan man gjøre sånn?" "Kan hundene virkelig klare det der?!" Kjempeinspirerende!
Så var det tid for begynnerklassen. Jeg var egentlig trukket til å starte først, men siden jeg ikke var tilstede kvelden før da trekningen foregikk ble jeg plassert sist, noe som passet meg fint siden jeg gjerne ville se hvordan ting foregikk. Dessverre skulle det vise seg at venting i inngangen til prøveområdet og oppvarming uten action eller utfordringer ble for mye for frøkna mi, så da vi kom i gang var hun superhøy av forventninger både til skuddene og til vannet som lå altfor stort og lokket ved det bittelille prøveområdet. Med en bratt nedstigning i kløft til den lille myra ved vannet ble hun som sugd ut av kontroll. Kombinert med lyd og ufattelig dårlige innkomster ble vi fort avvist av dommeren med en stor, glitrende 0.premie. Jeg fikk virkelig svi for den fine vanntreninga vi har drevet med i vår. Selv om dommeren helst så at vi avsluttet ba jeg pent om å få lov til å gjøre dirigeringsoppgaven for å vise for meg selv, Artemis og de som så på, at vi kan egentlig NOE! Når hun bare klarte å slippe vannet var hun superfin på dirigeringa og kom pent i hånd med dummyen. Veldig fornøyd med den, selv om den overhode ikke ble vurdert. Ellers var jeg fryktelig lite fornøyd med prestasjonen i dag. Når dommeren kan si at hunden min mangler grunnleggende apportferdigheter så er det ikke helt vår dag, jeg vet jo at Artemis egentlig liker å jobbe og apportere... På kritikken fikk vi ganske enkelt "mangler forståelse for det frie søk" noe jeg overhode ikke kan si at jeg kjenner hunden min igjen i, men det frister ikke helt til gjentakelse. Heldigvis skal vi "opp på hesten igjen" allerede i morgen med siste dag på tollerjaktkurset, der står det skudd og vannarbeid på programmet og jeg har planen klar for frøkna mi for var det noe som ikke funka i dag så var det akkurat de to faktorene. Så får vi se om det er håp for å stille på andre prøver senere...

World's most disappointing field trial

So today was the big day of our field trial debut. My fantastic little gundog is showing big trouble in controlling her enthusiasm so as we waited our turn in the field she got less and less cooperative. I'm really disappointed to report that she started out running in on the gunman (even before shots and marks!) and of course went out of hand to retrieve once the marks fell. Except "retrieve" is maybe the wrong word for it... all the waterwork we've done this spring has turned my little star into a very distracted redhead at the water's edge, so she wasn't too efficient in coming in with her marks. Next was the free hunt and still the water was too distracting so she didn't at all show off her abilities and so the judge decided to cut us short.   His only comments on our performance was "no basic retrieving abilities" and "no understanding of the free search", which I and anyone who's seen Artemis work knows is normally not a description to identify my girl. I'll admit she was totally out of hand today and I was extremely disappointed in her performance and of course most of all in myself for misjudging my girl's capabilities. Although gundog work feels like the last thing I want to do now, it's good to know that we'll be "back on the horse" tomorrow at the last night of our toller gundog training course. And what exercises would be more fitting than the scheduled "waterwork" and "gunshots"... I have my plan at hand already for my overzealous little girl...

29.05.2011

Verdens beste Jaktartemis

Fordelen med å jobbe på kjøpesenter som har lange åpningstider er at da får man masse tid på dagtid til å leke med hunden i marka mens andre folk er på jobb! I dag bestemte jeg meg for å gripe sjansen og kjørte opp til Bekken for å sjekke jaktformen til Artemis. Med vått, vindstille vær regnet jeg med å få marka mer eller mindre for meg selv så overraskelsen var stor da det stod borti 15-20 biler på parkeringsplassen da jeg kom, men det skulle vise seg at det var jo stort sett bare hundefolk det også, så ingen sure miner å møte for at jeg trente hund (mye uten bånd) i marka.

Vi startet med litt jaktfot med intense vendinger og fokus ut i skauen - et triks lånt fra kurset med Heidi Kvan - målet er å bygge opp en interesse for å følge meg istedet for egne sanser under jaktfotarbeidet. Midt i jaktfotseansen kastet vi en forholdsvis enkel markering fra en høyde ut over et hogstfelt - fyyy så vanskelig å holde rompa si ved mors side!!! - denne holdt vi fokus på leeeeenge før vi jaktfotet oss videre vekk fra området. Hundre meter lenger opp i skogen kom vi inn på ei finfin myr som bare ropte 'dirigering'. Lat som jeg var bestemte jeg meg for å legge ned første markering ved inngangen til myra for så å gå fin fot helt bort til enden (ikke jobbe ut og inn fra senter som vi vanligvis gjør). Den første dummyen ble dermed liggende på 70-100 meter med minimalt med intensitet knyttet til. Så jobbet vi ut i stjerne og la ned dummy innimellom granbar over en staur og bak en stein, etter en sti gjennom myr-skog-terrengskifte og et lite feltsøk med fire undulater  overgrodd terreng i den fjerde retningen. Frøken ble så sendt på første dummy med forventning om at hun kom til å skjene ut etter 10 meter, snuse, stoppe opp og se på meg og alle mulige andre atferder. Stor var derfor gleden da alt jeg så var rompa til min langflate toller som HELT TYDELIG visste hvor hun skulle og hva hun hadde som oppgave *yay!* Åååh så stolt!!! Rett ut uten nøling, finfint opptak (regner jeg med, for hun var ikke lenge ute av syne) og rett hjem til leverposteiboksen *glis* Så ut i granskogen, jenta ut som en flat strek med bustehalen viftende etter seg, rett over stien og ut på andre siden, jump over nedfallstreet, litt enkelt søksarbeid og vips - der satt dummyen i kjeften og rett hjem igjen! Da var det på tide med litt søksarbeid, ut i skogen. Jeg glemte litt tipset til EDO fra mandag, om å anvise hvilken del av feltet jeg ønsket hun skulle søke på. Håndsignalet mitt er stort og diffust og jeg kan jo prøve å gjøre det litt mer anvisende. Men vesla søkte stort, effektivt og dukket opp med undulatene sine en etter en. Etter to vellykkede oppsøk fikk hun gå på den tredje dirigeringsdummyen før vi gjorde oss ferdige med feltet. Frøken hadde fortsatt full kontroll på hva som lå hvor og hvordan oppgaven skulle utføres og jeg sto igjen med masse stolte følelser og en liten fortvilet undring over 'hva skal jeg finne på nå?!' Det eneste som ikke var perfekt var at den siste undulaten ikke kom rett hjem. Har ingen formening om hvorfor hun tok seg god tid og sågar slapp undulaten på veien for å snuse litt, men jeg satser på at litt mer utholdenhetstrening og motivasjonsjobbing vil rette det.

Så oppsøkte vi vann! Vi fant en liten sivflekk i Estenstaddammen. Artemis satt lydløs og observerte at jeg slengte ut fire undulater i sivområdet. Litt lyd kom da jeg gikk tilbake til henne, men hun satt ihvertfall i ro! Og hun knallet ikke da dummyene plasket i vannet *yay!* Veldig ivrig på å få hente, litt stresset i fotarbeidet, men allikevel mulig å kontrollere. Ingen lyd på vannkanten og med mye arbeid fra min side på de to første dummyene fikk vi til og med avlevering i hånd. Den tredje kom rett hjem uten for mye påvirkning - Takk til Sannatipset fra Johanna! Vi skal jobbe MASSE avlevering fra vann de neste ukene, kanskje også med noen svømmetak til slutt. Så herlig å se at den lille umulige fillebikkja mi kan! Så satte vi nesa hjemover. Da vi kom tilbake til markeringen var det ei som fikk veldig vanskelig for å holde seg ved fot, hun forsøkte seg på et knall, men overrasket meg igjen stort da hun lot seg stoppe på fløyta! *yahooo* Kanskje vi kan komme oss igjennom en jaktprøve allikevel?!  Jeg tillater meg ihvertfall å glede meg nå.

World's best gun-toller Artemis

The best thing about working at a shopping centre is that the late hours allows me to spend my days working Artemis in the woods practically all alone. This wet and windstill Friday was a perfect day as such and we got a lovely two hours forestwork in before work. Artemis had me proud remembering a one and a half hour long mark, retrieving a 100 meter send out and hunting out tiny little birdiedummies from a small area. And to top it all off she did some perfect deliveries from water, entering without a sound (though hesitating a bit at the shore) and handing in her retrieves without too much persuasion (and absolutely no shaking or running off on victory laps) We'll do a lot more 'hunt in water' to perfect her deliveries from water up towardds the trial, and also find some area where I can work her on land if she starts whining at the water's edge. After two fantastic hours in the woods I am actually looking forward to the trial, only question is 'what do I dp now to challenge my fantastic little gundog?!'

25.05.2011

Hundehelg i Ålesund

Årets fjerde forsøk på agilitybanen endte som alle de andre - ingen napp. Men vi kom da hjem med en 1.plass-rosett etter å ha vært eneste ekvipasje (av to *lol*) som fullførte hopp2stor på lørdag, med intet mindre enn 25,36 feilpoeng!!! Av og til er det bare komisk hvor lite konkurranse det egentlig er i norsk agility... Banene var ihvertfall spennende og morsomme. Lille frøken har dessverre funnet det for godt å begynne å tjuvstarte noe vi ikke har råd til med så få konkurranser som vi har å ta av. Jeg får bruke internkonken til Nidaros frem mot sommeren til å jobbe med problemet.

Denne gangen hadde vi også spart pelsen til Artemis for å stille i utstillingsringen. Med den svenske dommeren på lørdag kunne vi like gjerne ha latt pelsen falle, hun var ikke spesielt imponert da hun tok på Artemis og det fulgte mer pels med hånda hennes enn det satt igjen på hunden... 'OI' sa hun da (*fnis*)  Med der tilhørende åpne vinkler i bakben og trange haser ble det bare en sur blå sløyfe med ut av ringen. På søndag var jeg nære unna å ikke gå inn i utstillingsringen. Da vi stilte for Svein Slettedal i Danmark i fjor fikk vi 'bare' Very Good så utsiktene var jo ikke helt gode, men som den selvpineren jeg er gikk jeg likevel inn i ringen. Frøken viste seg veldig fint og lot seg villig stille opp og forlate foran dommerbordet, noe vi fikk umåtelig positiv tilbakemelding fra dommeren på "dette her liker jeg! Veldig bra! At du kan stille opp hunden og så gå litt bort slik at hodet kommer i riktig vinkel, det er så bra!" *stolt!* Når vi da i tillegg fikk ei rød sløyfe i hånda av ringsekretæren var det ikke grenser for hvor fornøyd jeg var med å ha stilt ut jenta mi. Så fikk jeg heller bite i meg at han plasserte Artemis som nummer to og uten ck, skjønt så forskjellige som hun og enertispa var så skulle det vel egentlig bare mangle. Dommeren syntes grovbygd, fremtung, udressert og smått bredbent  var cert-kvalitet, og en slik karakteristikk passer jo ikke akkurat på min veldresserte, hasetrange og uvinklete lille prinsesse.

Kveldene ble tilbragt i umåtelig trivelig selskap med Elisabeth Stene og våre respektive beste halvdeler. Ikke noe problem å få gutta med på tur når de kan slippes løs i sunnmørsnaturen med en GPS og noen first-to-find geocacher på planen. Finfin SFO-aktivitet (eller UtstillingsFritidsOrdning som det ble omdøpt til) for gutta som får spader av å sitte innnemurt i utstillingshall en hel helg. Takk for laget!

Vel hjemme igjen ventet samling nummer to av trøndertollernes jakttreningskurs. Nesten fulltallige møtte vi opp i Malvikmarka med ivrige hunder og treningshungrige førere. Unghundene fikk prøve seg på innlæring av nærsøk og markeringer mens Artemis og jeg fikk privattime med Elisabeth Dahl Olsen med fokus på større utfordringer i fremadsending og det å slippe fokus på ting som fører ikke vil at det skal jobbes med. Vesla er helt klart ivrig på oppgavene og kan komme med frustrerte lyder, men utfører oppgavene når hun blir sendt, og enda bedre: hun lot seg stoppe da hun stakk ut! *superfornøyd*  Plutselig var det ikke så skummelt å skulle stille på jaktprøve om fire uker allikevel - tusen takk for hjelpen!

Show weekend in Ålesund

Another weekend of agility and dogshowing ending in three eliminations, one first-place-rosette and prize (although with 25,36 faults!) and one VeryGood and an Excellent. Results that would make anyone who hasn't shown or competed with their dog wonder 'WHY do you bother!' but still a well spent weekend of good company and valuable lessons - and a very happy tired dog. My hubbie Øyvind decided to tag along - even when he was given the choice of staying home - as he'd planned a whole lot of exciting geocaching. As my friend Elisabeth also brought her man along (who's just as enthusiastic about spending a whole day in a show hall as my Øyvind) Øyvind even had company trekking miles and miles in the Sunnmøre Alps hunting for geocaches on Saturday and Sunday. Thank you to both of you for keeping both of us company :o) 

Monday afternoon we spent three hours in the woods with the other tollers at the gundog training course we've set up. Artemis was presented with some brilliant challenges with extended send outs, a free hunt and lots of additional distraction with marks. I was really happy, but also was told that I was deaf to her occasional whine of excitement *lol* Trust a proud mum to ignore any unwanted behaviour in her little one. <3 Well, we'll need all the input we can have as I've decided to enter a gundog trial in only four weeks... *yelp*  Till then I need to build some confidence in the send outs, a soundless entry to water and something to resemble a return from water - she has a tendency to run off with her dummy focussing more on drying herself off than delivering her prey to me. Looking forward to moving on with my precious little gundog, she is clearly enjoying her work, and as I steadily grow too heavy to run agility courses this summer, we definately need alternative activities..

18.05.2011

     Ny blog

Da har tydeligvis leverandøren av den gamle blogtjenesten vår tatt kvelden, så da har jeg valgt å gjøre livet enklere ved å sørge for layouten selv. Da har jeg i alle fall kopi av alle innleggene selv. Om det så vil bli flere gjenstår da å se, jeg lover ingenting.  Derimot tror jeg jeg kan love at det jeg skriver faktisk kommer ut! (Noe blogtown var notorisk for å sabotere, dessverre) Heldigvis kan vi fastslå at de dagene er talte der lange innlegg som tar timevis å skrive plutselig blir helt borte i cyberrommet fordi blog-leverandørens system ikke har noen autolagringsmulighet.

Velvel, så hva skjer da på valentollerlyst?

Artemis fokuserer for tiden mest på å jage katter i nabolaget og bruke snuta på å lese "avisen" når vi er på tur. Matmor derimot synes jakttrening burde være gøy og har visse tanker om å klare å manøvrere seg og vesla feilfritt gjennom en agilitybane noen ganger denne sesongen. Så langt er det vel strengt tatt vesla som  til hverdags vinner de fleste valgene om hva vi foretar oss.

Så langt i år har vi deltatt på tre agilitystevner: i Moelv ble det tissing i banen og mye feilhandling. Det er vel mest matmor det står på siden hun selv sliter med å holde  konsentrasjonen etter en hel dag i en agilityhall, i hvertfall ble det disk i alle løp. På den positive siden sitter nå starten som spikret og det er matmor storfornøyd med!
På NKK sitt arrangement i Bø ble det også en sinnssykt lang dag ved agilityringen som resulterte i to disk-løp. Vesla var ikke helt med på notene og var utroooolig lite motivert for å løpe hinderbane denne dagen. Derimot var oppturen stor sist helg da vår egen Gauldal HK arrangerte todagers stevne på Stavsøra. Kort reisevei, utendørs stevne på gress og masse avslapping i buret for Artemis mens mor var opptatt med speakeroppgaver og "innkasting". Jeg vet ikke hva som gjorde susen, kanskje det også teller med at vi knapt har trent på en agilitybane siden før påske... ihvertfall slo vi til med to andreplasser på lørdagen med bare 5 sure feil i hvert løp. På det første løpet landet hun midt oppå første hinder da hun feilberegnet avsatsen *søren heller!* mens i løp to tullet hun til en egentlig ganske grei slalominngang. Ellers var farten skikkelig bra på plass og hun lar seg handle helt utmerket, finfint hindersug OG hun fullfører slalomen!!! ÅÅÅh så deilig! Etter et helt år med avbrutte slalomer og halvmotiverte forsøk på konkurransebanen var det superdeilig å se at hun igjen har funnet gleden og farta i gjennomføringa, selv er jeg sikker på at treninga med forstyrrelser i slalomen som vi begynte på i vinter har hatt litt å si for dette. (Stor takk til Gøril Johansen som delte en fantastisk inspirerende video på facebook)
Dag to av Gaulahelga resulterte i ett diskløp (var det kanskje en handler som tok øya av hunden mens hun blindbytta etter tunnellen, tro?) og ett løp med to feltfeil og riv. Ja, kanskje mor skal jobbe med å fokusere på at felta skal sitte, selv om farta øker? Som opptur noterte jeg meg at tida gjennom banen (med feltfeil *kremt*) var sykt bra! Beste hund gikk på 33 sekunder mens Artemis gjennomførte på 38, enda seks sekunder foran ekvipasjen som lå feilfri på tredjeplass. Jaja, noen små skadefro gleder skal man ha...

Vi får bare gratulere treningskompisene i Nidaros og Gauldal som sanket inn napp, og endatil ble det noen Cert også! Gratulerer til Helge og Julie med søsknene Aua og Amigo som fikk hver sine cert i helga! Vi gleder oss masse til nytt stevne i Ålesund til helga.

Ellers er det jakttreningskurs med trøndertollerne som foregår av organisert aktivitet. Vi har allerede hatt en samling av i alt fire. Med ti trivelige tollere og tilhørende førere ble det en herlig kveld i Malvik i begynnelsen av mai. Tone Noem sørger for opplegget for oss og gir gode tilbakemeldinger til hver enkelt. Det er jo helt enestående at trøndertollerne klarer å tilby et slikt motivasjonsopplegg for glade tollereiere i regionen. Og så håper vi at det kan inspirere positivt til senere deltakelse i lagkampen. Man må jo tørre å sette seg mål...

 

New blog

I am sad to say that my previous blog service provider has quit it's services, sadly I didn't rescue my old blog posts, so now I start afresh and basing my posts on my own server. No fancy emoticons, but also no frustrating moments after writing a blog for hours on end, only to have it irreversibly wiped out because the blog server is down or a mistype takes me out of my post and leaves me with no blog, as there is no auto save function. Better do it my way, safely based on my own computer and my very own server.

I haven't been blogging much this season, mostly because it's felt like we haven't been doing much. Artemis mostly just wants to go chasing cats or reading the doggy newspaper in ditches when we're out and couldn't care less about my attempts to engage her in gundog activities or agility. But now the agility season is on again and we've actually had a nice weekend at our own local show, with two second places (though with 5 faults) and all in all very good runs, fast, fluent and mostly correct. One elimination out of four runs because I took my b****y eyes off her in the tunnel... so brilliant dog, still shame about the handler! I'm only happy that she's enjoying competitions and wants to work with me. It also seems that the work we did on distractions in the weaves has payed off, she is now really focussed and running them at a good pace, as apposed to just leaving them after four poles to sniff somewhere else *because mummy always gets frustrated when I do the weaves in competition anyways...* Very happy to see that she's having fun out there and it makes me very excited about going to our next show already next weekend. YAY!

And of course it's worth mentioning that we've started a gundog training class with the local tollers. Ten tollers, mostly youngsters, met in the woods for their first lesson last Monday and are all very eagerly awaiting their next meeting. Hopefully we'll be able to  work up some interest in the gundog sport and maybe be able to come up with a team or two for the next toller team gundog trial. We could all need some goals to work towards...